Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
I 2021 ble jeg intervjuet av Klar Tale. Saken handlet om hvordan det er å leve med kvinne-sykdommen endometriose.
Endometriose er en av de vanligste sykdommene vi har blant kvinner. Så mange som 10 prosent antas å ha denne sykdommen. Likevel er det altfor få som har hørt om den.
Køene for behandling er altfor lange. Mange må vente på hjelp.
Hvorfor er det slik? I et av verdens rikeste land?
Kort fortalt: Endometriose er en sykdom hvor vev som ligner slimhinnen i livmoren, vokser utenfor livmoren. Det kan vokse på ulike organer. Spesielt i underlivet. Dette vevet skaper mye betennelse rundt seg. Mye smerte er et av de typiske symptomene. Utmattelse er også et symptom. Det kan være problematisk eller umulig å bli gravid.
I tillegg finnes det mange flere symptomer. Det er ingen fasit på hvilke symptomer som plager en mest. Noen kvinner opplever lite symptomer og andre mye. Men det er uansett en kronisk sykdom som kan påvirke hele kroppen.
Veien til diagnose er heller ikke enkel. Jeg fikk diagnosen i 2015. Jeg var heldig som «bare» ventet i 1,5 år før jeg fikk vite hva det var.
Det var et mareritt.
Det siste året før diagnosen trodde jeg selv det var endometriose jeg slet med – etter å ha blitt tipset om det og lest meg opp.
Likevel var det ingen hjelp å få. Jeg besvimte av smerter, men fikk høre av ulike leger at det «satt mellom øra», og at jeg bare måtte ta meg sammen.
Jeg forstod også fort at jeg ikke var alene. I 2015 stod det på ulike nettsider at det i gjennomsnitt tar sju til ti år å få denne diagnosen i Norge.
I dag – nesten 10 år etterpå – står det på Endometrioseforeningens hjemmeside at det i snitt tar sju år å få denne diagnosen i Norge. Det mener jeg rett og slett er for dårlig. Hvorfor i alle dager tar det så lang tid å få et tilbud som er godt nok, når så mange strever med dette?
Deler av problemet er tydeligvis manglende kunnskap. Både hos helsevesenet og hos folk.
Jeg hadde aldri hørt om endometriose. En lege på legevakten tipset meg om det. Det var også den eneste legen som nevnte det som en mulighet – på utallige legebesøk over 1,5 år.
Jeg hadde slitt med veldig sterke menstruasjons- og syklussmerter siden jeg var 12 år gammel. Uten at endometriose noen gang hadde blitt nevnt av noen fastlege. Hva om også fastleger kunne mer om dette? Og hva om vi hadde lært om dette på skolen?
Den andre siden av saken er midler. Midler til å forske og skape den kunnskapen som trengs for et bedre tilbud. Allerede i 1999 fastslo en arbeidsgruppe på oppdrag fra regjeringen at det forskes for lite på kvinnehelse. Det er nå 25 år siden.
I mars i år kom en rapport fra Helsedirektoratet. Den slo fast at det er manglende kunnskap og for dårlige tilbud om behandling når det gjelder endometriose og adenomyose.
Det blir anbefalt å legge til rette for mer utdanning og kunnskap om disse sykdommene. Både for helsepersonell, men og for lærere i skolene.
Dette gir jo absolutt håp. Slik regner jeg også med det var for 25 år siden. Og ja – det har skjedd mye riktig. Men jeg tviler på at det er nok for alle som i dag sitter med sterke smerter og «livet på vent». Mens de venter på hjelp.
