Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
I 2023 var det over 366.000 uføre i Norge, viste Navs tall. De har blitt flere over tid. Og det har blitt flere unge uføre. De uføre trenger offentlig hjelp med inntekt, fordi de er for syke til å jobbe.
«Psykiske lidelser» er en vanlig årsak til uførhet.
Hvorfor er det slik?
Det finnes nok mange ulike grunner. Men jeg tror at presset for å hele tiden prestere mer er en stor del av grunnen. Det blir liksom aldri nok.
Dagens unge blir kalt for «generasjon prestasjon». Selv om det kanskje ikke sies høyt, tror jeg at mange opplever at mye av verdien et menneske har, ligger i hva det får til.
Dette får vi i tillegg trykket opp i fjeset flere ganger daglig via sosiale medier. Der er det alltid noen som gjør mer, ser bedre ut, og generelt ser ut til å ha et bedre liv.
Jeg har selv kjent på dette på ulike måter de siste årene. Jeg har måttet ta en skikkelig «ryddejobb» i mine sosiale medier. Kanskje du ikke legger så mye merke til det når du egentlig har det bra. Men du legger helt klart merke til det når du ikke har det bra.
Høsten 2021 var en ekstremt hektisk høst for meg. Jeg hadde akkurat flyttet og startet i ny jobb. Samtidig som jeg forsøkte å holde på alle de vanlige aktivitetene mine.
Jeg skulle helst trene selv flere ganger i uken. Jeg skulle instruere andre som trente flere ganger i uken. Så skulle jeg være med i to ulike band, som og hadde en god del kjørevei.
I tillegg til dette, skulle jeg selvsagt også være sosial med familie og venner. Og ha tid til vanlige ting som å lage mat og å stelle meg, slik at jeg så fresh ut til enhver tid. Dette var ikke noe nytt for meg. Jeg var vant til å ha mye å gjøre. Både fordi jeg er en person som har mange interesser og vil mye, men også fordi jeg hadde en oppfatning av at det var det jeg gjorde og fikk til, som betydde noe. Det var det som bestemte min verdi som menneske.
Som mange sikkert forstår, så gikk ikke dette bra.
I desember det året skulle jeg ha en operasjon, sånn på toppen av alt annet. Det endte med et krampeanfall noen dager senere. Jeg svimte av og hele kroppen hadde krampetrekninger i flere minutter før oppkast fulgte.
Dette førte til ambulanse, sykehus og masse tester uten å finne noe feil. De konkluderte med at det sikkert bare var på grunn av operasjonen jeg hadde hatt. Likevel satte det i gang noe voldsomt i meg. Jeg ble livredd for alt, i tillegg til at jeg var konstant utslitt. Det var akkurat som at den lille luften jeg hadde igjen, hadde gått ut av ballongen. Det var tomt.
Utbrenthet, flere slike anfall, angst og alvorlig depresjon ble min hverdag de neste årene. De fant aldri ut nøyaktig hva som førte til disse anfallene. Men de tror det kan være at kroppen rett og slett var så utmattet, og stressnivået var så høyt, at kroppen bare skrudde seg av. Fordi jeg ikke hadde fulgt med og lyttet til kroppen, måtte den skrike så høyt den kunne for at jeg skulle stoppe opp.
Noe av det verste i denne perioden var nettopp det at jeg ikke følte jeg fikk til noe. Jeg fikk ikke en gang til å ta vare på meg selv. Det er selvsagt vanskelig uansett, men jeg tror en stor del av grunnen for at det ble ekstra vanskelig, var nettopp det at jeg følte meg verdiløs. Totalt verdiløs som menneske, fordi jeg ikke presterte noe.
Jeg merket da også veldig tydelig hvordan sosiale medier påvirket meg negativt. Hvordan alle andres rosenrøde dager egentlig bare fikk meg til å føle meg enda mer udugelig. For det er jo ofte slik at det kun er de rosenrøde dagene som blir delt. Ikke dagene hvor alt er tungt og vanskelig. Og det er jo også en stor del av livet. Det er ikke unormalt med dårlige dager eller perioder i livet.
Heldigvis, er jeg såpass heldig at jeg har utrolig mange fine mennesker rundt meg. Jeg fikk og god hjelp i helsevesenet med dette. Jeg har en tro som har hjulpet meg mye i det å endre mine grunnverdier.
Jeg hadde mange viktige samtaler med en god kollega som er prest, som hjalp meg å forstå nettopp det at min verdi ikke er styrt av hva jeg får til.
Jeg – og du – er faktisk utrolig verdifulle. Selv om man til tider kanskje bare får til å eksistere.
Er det ikke det vi som samfunn burde fortelle våre unge? Istedenfor at mer alltid er bedre?
