Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Norge er med i FN, som er en organisasjon som skal sikre sikkerhet og fred i verden. Den skal og sikre rettigheter for alle mennesker.
Norge har da sagt seg enig i å følge de reglene FN har kommet med.
Likevel mener jeg at dette ikke følges nøye nok opp. Det går utover visse grupper i samfunnet vårt.
Hvert eneste år kommer det mange flyktninger til Norge. Mange får gode tilbud for å lære norsk språk og blir inkludert i samfunnet. Dette er veldig fint.
Dette gjelder dessverre ikke alle grupper som kommer til Norge.
Flyktninger over 55 år er bakerst i køen når det gjelder tilbud for å bli integrert. Det finnes få eller ingen tilbud til disse.
Tidligere i år skrev IMDi en rapport. Den beskriver dette. IMDi har som oppgave å jobbe med nettopp integrering i Norge.
De skriver at eldre flyktninger har større utfordringer med å lære seg språket og omstille seg til en ny tilværelse.
Men dette er ikke spesielt rart, spør du meg. De skriver også at mange kommuner har få – eller ingen – tilbud til flyktninger over 55 år.
Disse har heller ikke rett til å delta på introduksjons-programmet. Dette programmet er et opplegg som skal lære flyktninger grunnleggende norsk, gi dem innsikt i norsk samfunnsliv og gjøre dem klare til arbeid eller utdanning.
FNs menneskerettigheter skal egentlig sikre at alle mennesker har de samme rettighetene. Dette mener jeg at vi ser tydelig at ikke gjelder i dette tilfellet. Og at det bryter med flere av menneskerettighetene til FN. For eksempel kan jeg nevne disse to:
Artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter».
Artikkel 22: «Alle har rett til at deres grunnleggende behov er ivaretatt slik at de kan leve et verdig liv».
Eldre flyktninger får ikke de samme mulighetene som de yngre. Da følger vi ikke den første artikkelen.
Alle har også rett til at deres grunnleggende behov er ivaretatt, slik at de kan leve et verdig liv.
Hva vil egentlig dette si?
En stor del av «grunnleggende behov» for et menneskeliv, er i mine øyne nettopp det å kunne forstå, og gjøre seg forstått i det landet du lever i.
Dette trenger du blant annet for å søke legehjelp, både fysisk og psykisk. Du trenger det for noe så enkelt som å spørre etter det du trenger på butikken.
Alt dette mener jeg er en del av «grunnleggende behov» et menneske har. I tillegg mener jeg at det å kunne være sosial, bli kjent med nye mennesker og å delta på aktiviteter også er en del av et menneskes «grunnleggende behov».
Flere organisasjoner i landet prøver å skape et tilbud til denne gruppa. Det er ikke lett. Jeg har snakket med den frivillige organisasjonen Mercy House i Lillestrøm. De tar imot mange eldre flyktninger. De kunne trengt et språktilbud for å skape seg et liv i Norge. Daglig leder Hanne Malmåsen Limbodal anslår at det er rundt 50 til 60 personer i denne gruppen kun hos dem.
De har lenge jobbet for å starte et språkkurs for denne gruppen. Men de opplever at det er vanskelig å få støtte til dette.
Limbodal sa til meg: Det som skuffa meg mest, var at kommunen ikke støtta det når vi søkte midler der. De hadde støttet et annet lignende prosjekt i en annen organisasjon, og da mente de at det var det de hadde kapasitet til. Men behovet er jo langt større en det kun én organisasjon kan dekke.
Videre sa hun at de samarbeider godt med denne andre organisasjonen. Men at det språkkurset de hadde fått støtte til, kun var nok til å ta imot rundt 10 personer.
Dette er ikke nok, når Mercy House alene har 50-60 personer som kunne trengt et tilbud.
Da kan du bare se for deg hvor mange flere som finnes i andre organisasjoner. Eller som kun blir sittende på et asylmottak. Mercy House har nå fått noe midler fra andre organisasjoner, men det er kun nok midler til å starte en type språkkafé, og ikke et ordentlig språkkurs som denne gruppen trenger.
Lederen påpeker også at denne gruppen har det ekstra vanskelig, fordi de veldig ofte heller ikke snakker engelsk. Noe de yngre – som faktisk får gode språktilbud – ofte kan.
Hvorfor kan ikke slike organisasjoner få støtte, når de faktisk tilbyr seg å drive tilbud som egentlig er statens ansvar?
Anniken Bye har skrevet flere innlegg for Klar mening. Les alle meningsinnlegg her.
